«Oppstilling med kopper», 1923

Ludvig Karsten (1876 – 1926)

Ludvig Karsten blir ofte karakterisert som nyimpresjonist, ja, som leder for nyimpresjonistene.

Det er for såvidt riktig, men han kan med større rett kalles fauvist, fordi han mer enn de såkalte Matisse-elevene har tatt til seg de innsikter han fikk ved ganske kort å studere hos Henri Matisse før de norske Matisse-elevene ankom Paris. Men kan hende er det mer presist å gi ham betegnelsen kolorist, for motivet var ikke viktig for Karsten slik det var for Munch. For når Karsten kopierte Ribera, Rembrandt, Watteaux o.a., og det gjorde han flere ganger, var han alltid tro mot motivet, men ikke mot fargene. For som han sa – «den ene farge tar den andre» og resultatet ble at kopien fikk en helt annen fargeholdning enn originalen.
 Stående modell (1910) viser på den ene siden en formal sikkerhet som mange av samtidens kritikere frakjente ham, og på den andre en frapperende koloristisk evne. Han opererer her med fargeakkorder som rødt-grønt satt opp mot gult-blått, og så modulerer og harmonerer han dem ved hjelp av hvitt og svart. Det var radikalt i 1910, og det gjalt i ikke mindre grad den suve­rene måten han satte inn de grove strøkene på.

Fra 1913 bodde han i København og der malte han en rekke portretter. I Kvinne og mannsportrett (1915) demonsterer han hvor enkelt det var for ham å fange inn mimikk og holdning, bare ved hjelp av farger og linjer slik at karakteren kommer frem. Mange i København ønsket da også å bli portrettert av ham.
 Han behersket flere maleriske teknikker og anvendte dem for å få frem det han ønsket. I Hytten ved Julebæks have (1918) benytter han en mer pointilistisk stil for å fange inn det særegne lyset. Mens han i Kvinne i blå kjole (1921) griper tilbake til sine Munch-inspirerte helfigurportretter fra århundrets første tiår. Komposisjonen er klar – kvinnen står i en dyp fiolett kjole foran en løst malt blålig bakvegg, satt opp mot et mer grålig felt helt til venstre, mens selve gulvet har en rødlig tone. Ser vi ­nær­mere på kvinnens kåpe vil vi finne igjen alle fargene i omgivelsene som fargespill på den, akkurat slik Cezanne gjorde det i sine siste bilder.
    Karstens to mest kjente verk, Det blå og røde kjøkken fra 1913, viser ham både som en dyktig kompositør og en suveren kolorist. Det samme kan vi si om Oppstilling med kopper, kanne og vase (1923) og Grønn villa (u. dat.). I begge får han fargene til å synge, slik at motivet trer i ­bakgrunnen for at musikken kan tone frem. Jo, Karsten var først og fremst kolorist.

«Oppstilling med kopper», 1923
«Still Life with Cups»

Åpningstider

Mandag - Fredag 11:00 - 16:30
Lørdag - Søndag 12:00 - 18:00

Kontaktinformasjon

Oseana Kunst- og Kultursenter
Mobergsbakken 20
5200 Os

For spørsmål, kontakt Evelyn Holm på evelyn@oseana.no