En kunstsamlers betraktninger

Kunst er noe som trenger inn gjennom ditt mottakerapparat til din sjel og gir deg en ekstraordinær opplevelse

Per Grieg sr

Man er neppe født til å være kunstsamler. Det kommer ikke noen inspirasjon fra oven med meldingen: Du skal bli kunstsamler. Men som ved alle andre spesialiteter, er man muligens født med en viss legning.

Der er mange glitrende fotballspillere som sikkert like godt kunne bli glitrende tennisspillere eller håndballspillere. Deres legning ville sikkert ført dem inn i en eller annen sport som har med ball å gjøre. Det har en viss anerkjennelse at ballfølelse er et medfødt talent. Kanskje legning/interesse for kunst og kultur har et element av medfødthet i seg. Mest sannsynlig er det miljø og alminnelig livsutvikling som er viktigst når spørsmålet melder seg: Hvorfor ble jeg glad i kunst?

Alle kan få sitt liv beriket ved at døren til det vi kaller kunst og kultur åpner seg for en. Startpunktet kan være et bilde som slår an strenger i ens mottagerapparat slik at det trenger inn i ens sjel. Eller at man hører et musikkstykke som gir en den spesielle følelsen av å bli løftet opp til høyere sfærer. Noe fenger interessen og pirrer tilstrekkelig til at man beveger seg et ytterligere skritt inn i denne spennende verden. Etter hvert begynner man gjerne å lese kunstbøker, lese kunstkritikker, gå på utstillinger og generelt utvide sin horisont innenfor det område hvor interessen er fenget. Som i fotball eller tennis, jo bedre man blir, dess festligere er det og dess mer har man lyst på.

På ett eller annet tidspunkt i en slik prosess melder helt sikkert spørsmålet seg:

«Hva er kunst?»

Gjennom et langt liv har jeg fått anledning til å besøke et stort antall kunstmuseer rundt om i verden. Jeg har lest utallige kunstbøker som hver i sær prøver å analysere det materiale de beskriver etter mange forskjellige fremgangsmåter og teorier. Antagelig ofte langt forbi hva kunstneren noen gang tenkte på.

I løpet av min studietid på Høyskolen i Trondhjem leste jeg en interessant bok av en populær arkitektprofessor. Boken het noe sånt som:
«Om stygt og pent». Dens målsetting var å forsøke å slå fast noen absolutter: at det faktisk er noe som er stygt og noe som er pent. Betrakter man teoriene nå, mange år senere, må det settes spørsmålstegn ved om det er mulig å slå fast slike prinsipper.
Det er en berikende prosess i seg selv å ha en diskusjon omkring og analyse av et bilde. Men at det bringer en nærmere oppfattelsen av hva som er kunst og hva som ikke er det, er jeg skeptisk til. At noen kunstnere av ettertiden er geniforklart og opphøyet til kunsthistoriske ikoner, er å glede seg over, fordi det bringer en helt spesiell spenning inn i billedkunstverdenen. Men hvis man vil spørre om hvilke kriterier som ligger til grunn for at de er havnet der, vil debatten fort bli veldig intellektuell.
Skal jeg prøve meg på en egendefinisjon av kunst, vil det måtte bli i retning av at:

«Kunst er noe som trenger inn gjennom ditt mottakerapparat til din sjel og gir deg en ekstraordinær opplevelse».

Opplevelsen trenger ikke nødvendigvis være skjønn. Den kan likeså godt være voldsom eller depressiv. Den må i hvert fall røre ved deg på en viktig måte. For den enkelte kan dette skje på mange forskjellige nivåer. For en utrenet kan et billig, men vakkert utført prospekt av «Barn med tåre på kinn» gi en slik opplevelse. Da kan det være kunst for ham eller henne. Skal man si det enkelt, kan kunst være det man har utbytte av å se eller høre. Generelt synes jeg kunst er et pretensiøst ord som bør benyttes med stor ydmykhet.
Å være samler betyr ikke at man er kunstner. Samlerinstinktet kan vekkes på så å si alle områder. Å samle på frimerker eller flaskekorker eller glansbilder eller miniatyrbrennevinsflasker eller fotballcaps, krever antagelig liten kunstnerisk forståelse. Men det krever dog en viss kunnskap. Og man må være «bitt av basillen». Det å være samler er å gå på jakt. En skal vite hvor viltet befinner seg, en skal vite hvorledes man nærmer seg det, og en skal vite hvorledes man utfører «the kill». I samlerens sinn dreier det seg mye om hvor man finner de nye jaktmarkene, hvorledes man identifiserer det din samling akkurat nå har bruk for, og hvorledes man finner frem til det.
Griegsamlingen er blitt til gjennom alle disse prosesser. En gryende interesse, sikkert født i mitt estetisk interesserte barndomshjem. Utviklet forsiktig, skritt for skritt, ettersom evne og omstendigheter tillot. For så etter hvert å blomstre ut i en ganske altomfattende, gledesfylt interesse som i høyeste grad har beriket mitt liv.

I mangel av evne til å konkludere hva kunst er, består samlingen i all enkelthet av hva jeg som kunstsamler til enhver tid har likt. Dessuten har den økonomiske evne endret seg med tiden. Dette må nødvendigvis sette preg på samlingens utvikling. I hvert fall har den ført til at antallet kunstverk økte i akselererende takt.

Da vårt hovedkvarter i Bergen ble bygget i 1990, var høyverdig presentasjon av vår kunst en viktig del av byggets spesifikasjon. Etter hvert har samlingen vokst utover Grieg-Gaardens kapasitet. Dessuten har det ønsket de fleste samlere før eller siden brenner for: å kunne vise sin samling til flest mulig, kommet i stadig sterkere fokus. At vårt initiativ til å bygge et kunstmuseum i Os ble mottatt med slik entusiasme, har vært en stor glede. At initiativet også skulle føre til at Os realiserte sitt ønske om et større og mer tidsriktig kulturhus, har gjort hele prosjektet ytterligere spennende. De museumsrom vi nå kan presentere Griegsamlingen i, er helt unike. Det skal godt gjøres i hele den vide verden å finne et kunstmuseum til de grader integrert i noe av den vakreste natur som finnes.
Det er min personlige oppfatning at billedkunst aldri kan konkurrere med naturen. Skaperverket er helt ned i de minste detaljer så totalt overlegent også fra et kunstnerisk synspunkt, at det nesten kan oppfattes som et hån overfor skaperen å forsøke seg. Billedkunstens oppgave skal da heller ikke være å konkurrere med naturen, men tvert imot åpne våre øyne for dens skjønnhet. Det var det våre nasjonalromantikere gjorde. De fikk oss til å se hva vi er omgitt av i denne vår vidunderlige verden. At naturen ikke bare er skapt som et nyttighetsområde for oss, men minst like mye for å stille vår sjels lengsel etter skjønnhet. Veldig mye av billedkunst er inspirert i en eller annen form av skaperverket, og beriker derfor oss mennesker ved at vi blir mer bevisst på hvor vi er og hvem vi er.
Griegsamlingen er satt sammen for å glede. Det er få av våre bilder som vil virke støtende eller som vil vekke negative følelser. Du vil nok kanskje finne bilder som du fra ditt ståsted synes likegyldig. Men du vil helt sikkert, hvis du virkelig prøver, også finne bilder som vil gi deg varig og gledelig berikelse.

Et kunstmuseum med en fast billedsamling er ikke noe man har gått på og sett, og så ferdig med det. En slik kunstsamling er noe man bør bli mer og mer glad i over tid. Det er nettopp gjensynet med kjente, kjære bilder som kanskje gir de største opplevelsene. Er man litt sliten, eller har en dårlig dag, eller man har noe å ville feire med seg selv, er en stille vandring blant kjente bilder en uovertruffen metode til å få sin sjel og sitt sinn i god balanse.
Her på Vestlandet er vi beriket med flere malerisamlinger av meget høy klasse. Mange er også utstilt i arkitektonisk fine bygg. Det er vårt håp at Griegsamlingen i «Oseana» skal bli et viktig tilskudd til disse, og at det særlig for mennesker som bor i Oseanas nærmiljø skal bli en berikende del av deres liv.

Per Grieg sr.

Åpningstider

Mandag - Fredag 11:00 - 16:30
Lørdag - Søndag 12:00 - 18:00

Kontaktinformasjon

Oseana Kunst- og Kultursenter
Mobergsbakken 20
5200 Os

For spørsmål, kontakt Evelyn Holm på evelyn@oseana.no