«Sognebud», 1962

Adolph Tidemand (1814 – 1876)

Adolph Tidemand tilhører nasjonalromantikken, men han malte ikke landskap, men folkelivskildringer.

Det var en relativ ny sjanger som først i Düsseldorf, hvor Tidemand studerte, fikk en egen klasse. Selv hadde han tatt mål av seg til å bli historiemaler – en sjanger som hadde meget høy anseelse. Men forskjellige omstendigheter og en reise rundt i Sør-Norge i 1843 fikk ham på andre tanker. Nå er det viktig å understreke at det folkeliv Tidemand ville skildre ikke var arbeidernes eller byborgernes, men bøndenes. Og det var ikke tilfeldig. For akkurat på denne tiden hadde våre fremste ­historikere som P. A. Munch og Rudolf Kaiser fremhevet i sine arbeider at det var bøndene, de frie norske odelsbøndene i «dalene innenfor», som hadde ført vår stolte nasjonale arv videre fra middelalderen og helt frem til 1800-tallet, gjennom den mørke dansketiden der så mye av det opprinnelig norske var gått tapt. Tidemands mest kjente bilde, Haugianerne (1848) skildrer et haugianermøte i en gammel norsk årestue fra Hardanger der lyset flommer fra oven ned mot predikanten. Formålet med å male akkurat haugianerne var at de gjorde opprør mot det danske embetsmannstyre og slik manifesterte sin suverene frihet og uavhengighet, til tross for de store omkostningene.

Tidemand valgte situasjoner fra bøndenes liv som var særegnet norske – det var derfor han fremstilte «søndagsbønder» som 1880-talls-generasjonen så foraktfullt kalte dem. Men det å hyppe poteter eller skjære korn foregikk på denne tiden noenlunde på samme måte over hele Europa, men de store overgangsritualene – dåp, konfirmasjon, bryllup, sognebud osv. – var ulike og fortalte noe om det typisk norske. Slik sett hadde Tidemand en holdning som ikke var særlig forskjellig fra etnologenes.
    I Sognebud (1962) ser vi en norsk prest i sin karakteristiske norsk-danske embetsdrakt komme med den siste nattverd til en døende kvinne i en bondestue. Bøndene har ordnet stuen, satt frem et lite bord med hvit duk og to lysestaker, som et alter, og presten står i midten og støtter seg til dette alterbordet med den ene hånden og holder kalken frem med den andre. Hele familien har fordelt seg i to rundkretser på hver side, med den dødende i en seng til venstre. Situasjonen er preget av et alvor og en høytidelighet som gjør at bildet nærmer seg historiemaleriet, og akkurat det var karakteristisk for Tidemands folkelivsbilder. Slik som dette var det naturligvis ikke i husmannsstuene, men det var ikke husmennene som førte arven fra middelalderen videre, men storbøndene. Derfor var det deres liv Tidemand ville skildre. Og det gjorde at hans malerier på 1870-tallet ble betraktet som falske og idylliserende, langt fra den virkelighet som for eksempel Eilert Sundt hadde avdekket på bygdene. Det skulle ta nesten 100 år før man forsto düsseldorfernes prosjekt og igjen kunne sette pris på dem.

«Sognebud», 1962     «Last Rites»

Åpningstider

Mandag - Fredag 11:00 - 16:30
Lørdag - Søndag 12:00 - 18:00

Kontaktinformasjon

Oseana Kunst- og Kultursenter
Mobergsbakken 20
5200 Os

For spørsmål, kontakt Evelyn Holm på evelyn@oseana.no